Hvem er jeg og hva har jeg lært?

Jeg er en voksen dame som har lært empati gjennom de utfordringene livet har gitt meg og som er utdannet og har jobbet med master coaching både i Norge og internasjonalt. Min historie er hverken bedre eller verre en andres og den startet livet med nedsatt hørsel, men som ikke ble diagnosert før jeg var 40. Det gjorde ikke hverdagen så vanskelig, men skulle vise seg å ødelegge mine sjanser til en utdannelse. Hvert skoleår startet jeg med store forventninger og gleden av å lære; 3 uker ut i skoleåret var all motivasjon borte – jeg klarte ikke følge med.

​

​Jeg gikk ut av skolen og var overbevist om at jeg var dummere enn alle andre. Jeg hadde jo ikke fått til det de andre klarte og det er vanskelig å ikke sammenligne en med de rundt deg. 25 år gammel fikk jeg diagnosen dysleksi og 15 år senere fikk jeg vite at jeg ikke har snev av dysleksi allikevel. Mine utfordringer var rett og slett bare en følge av å ha dårlig hørsel.

​

Dette innebar også at jeg i mine yngre dager var alltid søkende og aldri i ro: Det ble dykkerlappen i Thailand og mye dykking i den norske skjærgården, med medfølgende opplevelser som å svømme med en tigerhai i Thailand og dykke blant tareskogen i Saltstrømmen. Det ble lange turer på motorsykkel og jeg reiste jorden rundt hvor min frykt at mine engelskkunnskaper ble, vel, bekreftet.

​

Men mitt største handikap var alle de negative tankene jeg hadde om meg selv og alt jeg ikke klarte.

​

Jeg har alltid måttet finne min egen vei, parallelt med resten av samfunnet – aldri på de samme stier som alle andre. Frem til jeg fikk riktig diagnose, fant jeg jobber innenfor regnskap og som ikke involverte kommunikasjon i større grad. Dette var jobber jeg mestret, men som jeg ikke passet til og det endte med en sykmelding.

​

Men mulighetene har alltid dukket opp i livet mitt og min styrke er at jeg som regel griper sjansen og sier JA! Jeg visste jeg måtte ha noe med mennesker å gjøre og jeg leste alt jeg kom over om mennesker og skjebner siden jeg var ung. Og bak lå alltid søken om å forstå hva som får oss alle til å tikke og gå. Som en del av denne prosessen lært jeg meg også tidlig å se meg selv utenfra – å være i de andres sko.